ULF-AN historikk 
Sportsklubben ULF-AN ble stiftet i 1972 av Ulf Risan. Ulf Risan døde kort tid etter stiftelsen, 
men grunnlaget var allerede lagt og arbeidet med klubben ble tatt videre av Ulfs far Arnulf. 
Arnulf Risans navn ble synonymt med Sportsklubben ULF-AN fra 1972 og til hans død i 
1999. Når har vi revitalisert ULF-AN igjen og det er med Arnulfs visjoner, tanker og 
grunnarbeid som base. 
Siden stiftelsen i 1972 har ULF-AN hentet hjem en imponerende samling meritter: 
• 25 Norgesmestre Ulf Risan
• 1 Nordisk mester senior 
• 2 Nordiske mestre i junior 
* 1 Sølv i Em junior
* 1 bronsje i VM junior
• 1 bronse Ungdoms EM 
• Beste klubb i NM 3 ganger 
• 19 landslagsboksere 
I tillegg kommer en rekke turneringsseire i 
både inn- og utland. Klubben har også stått 
som NM-arrangør flere ganger. 
Målet nå er å gjenskape et godt boksemiljø 
gjennom trenerkapasiteter som blant andre 
tidligere Europamester Svein Erik Paulsen, et 
ressurssterkt styre og støtte fra idrettskrets, 
forbund og økonomiske samarbeidspartnere. 
Vi ønsker også å bidra i lokalmiljøet og være 
med å gi unge gutter og jenter et godt og 
spennende treningsmiljø. I Arnulf Risans ånd 
vil vi også legge vekt på anti-doping/anti-rus 
arbeid. Med en bokse- og treningsfilosofi bygget både på tradisjon og nye treningsmetoder 
tror vi ULF-AN igjen vil være en av de ledende klubbene i landet på ungdoms- og 
toppidrettsnivå. 
Arnulf Risan 
Arnulf ble født I Trondheim den 28.12 1923 som nummer 2 i en søskenflokk på 6. Hans far 
Arne Anton, som også hadde bokset aktivt, tok Arnulf med på boksetrening da han var 15 år. 
Det var da de første boksehanskene ble knyttet på hans hender og dette skulle få stor 
betydning for hans videre liv. Klubben var B-30 og fra den første økta viste han stor iver og 
resultatene uteble ikke. Det første året ble kronet med kretsmesterskap og den gang var det 
gjerne 4-5 kamper før man kom til finalen. 
Krigen kom og Arnulf dro til Sverige der han livnærte seg som tømmerhogger, noe som 
resulterte i en enorm fysikk. Det han manglet på teknikk tok han igjen på rå styrke. I et 
avisutklipp fra et boksestevne i 1946 omtales han både som løve og klegg og man forteller at 
de 13 siste av hans 15 kamper ble avgjort på KO. Han bokset en del kamper der før han 
vendte tilbake til hjemlandet. Arnulf pendlet mellom Norge og Sverige og på en av disse 
flyttingene syklet han som 29 åring 150 mil for å komme fram. Med ballongdekk og uten gir 
på grusveier sier det litt om ståpå vilje. Han var til sammen nærmere 20 år i Sverige noe som 
kunne høres på språket. Ekte svorsk.

Boksekarrieren fortsatte mer eller mindre sammenhengende fram til 1956. Da hadde Arnulf 
bokset et stort antall kamper og svært mange endte med seier. 
Det var tid for å stifte familie og i Karlstad fant Arnulf norske Karin. De fikk etter hvert 3 
barn og en av dem var sønnen Ulf Bertil. Han var et av de største boksetalenter vi har avlet 
her til lands, men dessverre ble han alvorlig syk og døde bare 19 år gammel. Ulf Bertil stiftet 
Sportskubben ULF-AN før sin død i 1972 og dette var en av grunnene til at Arnulf valgte å 
fortsette trenergjerningen i og videreutvikle sønnens klubb. Han var en dyktig trener med 
utrolig flotte kvaliteter som mange boksere fikk dra nytte av. En av dem var Svein Erik 
Paulsen som Arnulf trente både som amatør og proff. Det ble etter hvert mange gutter som 
han trente frem til å bli både landslagsboksere, norske og nordiske mestre og sågar en 
europamester. 
Miljøet i ULF-AN var unikt og mange av bokserne så på, Arnulf som en 
reservefar. Alltid i godt humør og han var rettferdigheten selv. Vi husker alle 
hvor barnekjær han var og at det var viktig at selv de minste barna var med på bokselokalet. Andre av oss husker at han var en elendig sjåfør og det hendte det var krangling om hvem 
som skulle slippe å sitte på med han hvis flere biler skulle av gårde.Patrick og Arnulf Risan 
Historiene rundt Arnulf er mange og ofte med et glimt i øyet. En gang var det noen finske 
boksere som skulle delta på et stevne i Trondheim og Arnulf ordnet med overnatting i et 
kjellerlokale på Valøya der han jobbet som vaktmester. Neste morgen dro Arnulf til 
bokselokalet men ingen finner var å se. Da husket han at han hadde glemt å låse dem ut om 
morgenen. Litt typisk Arnulf som kunne være litt distré og det fikk oss ofte til å le. 
Arnulf fortsatte trenervirksomheten i 3 forskjellige lokaler som han var primus motor for å få 
i stand. Det var ikke få besøk han gjorde på ”tiggerferd” for å skaffe ting som trengtes til 
lokalene. Startet samtalen med ”nei” var det som regel ”ja” etter noen minutter med 
bearbeidelse av Arnulf. Han hadde et unikt nettverk i Norge, Sverige og i Europa, man kan 
vel si at ”alle” i boksemiljøet kjente Arnulf Risan